24.05.2010

Fettlagring del 2


"Dette gir det biokjemiske grunnlaget for hypotesen om at overforbruk av karbohydrater er det som driver fettlagring og fedme. Å spise karbohydrater ikke bare øker insulinnivået, vil det også gjøre tilgjengelig en mengde av glukose, og  leverer dermed begge de kritiske ingrediensene for fettlagring, samtidig som det undertrykker frigivelsen av fett fra fettcellene. " Fra Fettlagring del 1. 

Her kommer fortsettelsen;fordi det var ikke hele historien om fettlagring, det finnes også andre mekanismer kroppen benytter seg av for å spare energi og lagre fett.


Selv om du ikke spiser noe karbohydrater får du insulin allikevel som svar på protein. Protein fører også til utskillelse av insulin, bare ikke like mye som karbohydrater. Insulin er som en "nøkkel" til døren til cellene for å slippe inn makronæringsstoffene (protein, fett og karbohydrater). Slik kan cellene ta opp aminosyrer og bruke dem for å bygge muskler og vev, hormoner, signalmolekyler osv. Men proteininntak fører også til at bukspyttkjertelen skiller ut et annet hormon som heter glukagon, som blant annet blokkerer innfart av glukose i cellene.  Dette er derfor mye bedre for deg; du unngår store svingninger i blodsukkernivået og kronisk høye nivå av insulin flytende rundt i blodet. Så et måltid som inneholder kun fett og protein er delvis blokkert fra å få fettet  lagret, fordi glukagon hemmer fettcellene fra å ta inn glukose, som jo kreves for å bygge triglyserider.

Men du trenger jo å lagre noe fett. Fettcellene er et slags energireservat, noe som gir en jevn energikilde mellom måltidene, så selv om du spiser null karbohydrater, bør det være en mekanisme for å lagre litt fett. Inuittene, for eksempel, som har et tradisjonelt kosthold som består nesten utelukkende av protein og fett, de klarer også å legge på seg.

Den alternative metabolisme- veien i fettlagring er via acylation stimulating protein, eller ASP. Fettvev blir i økende grad anerkjent som et endokrint organ, med flere viktige roller, som å generere  hormoner relatert til metabolismen. Du har sikkert hørt om leptin. Når fettcellene utvider seg for å lagre fett, slipper de ut leptin. Leptin gjør flere ting, spesielt påvirke hypothalamus til å påvirke effekten av hormoner som påvirker metthet og sultfølelsen. Kort sagt, når fettcellene lagrer mer fett, slipper de ut mer leptin, noe som gjør deg mindre sulten, og når fettcellene krymper slipper de ut mindre leptin, slik at du blir mer sulten igjen. Det finnes mange ulike slike mekanismer som regulerer energilagrene, metabolismen, og sultfølelsen, og sammen danner de et robust kontrollert system som fungerer godt på tvers av en bred variasjon av ulike forhold.

ASP er et annet hormon som utskilles av fettceller, med flere effekter. For det første kan ASP øke LPL aktiviteten, noe som gjør fettsyrer tilgjengelige for transport inn i fettcellene. For det andre øker ASP genuttrykket for glukosetransportører i fettceller, som tillater dem å få inn mer glukose for å lagre fett. Så ASP spiller omtrent den samme rollen som insulin i fettlagring, men heller enn å være generert av bukspyttkjertelen som svar på karbohydrater, blir ASP generert av fettcellene selv.I tillegg stimulerer ASP til produksjonen av triglyserider inne i fettcellene. Men hva som forårsaker ASP å bli utskilt?

Svaret er chylomikroner. Når fettceller blir utsatt for chylomikroner vil de genererer en mengde ASP. I motsetning vil eksponering av  de samme cellene til glukose, fettsyrer, VLDL, HDL, eller LDL utløse liten ASP respons.  ASP responsen viser både en tid og konsentrasjon -avhengighet til chylomikron konsentrasjonen.

Dette er en viktig ledetråd. Som omtalt ovenfor er chylomikroner  det første skrittet i transport av fett i kroppen. Når du spiser mye fett, får du mer chylomikroner, noe som fører til at fettcellene lager mer ASP, som stimulerer til større fettlagring. Men chylomikrons blir bare værende en relativt kort tid, og konverteres i leveren til VLDL. Reseptoren for VLDL (VLDL-R),øker LPLaktiviteten når den aktiveres. Dermed er fettet i VLDL  tilgjengelig for bruk for energi, fordi LPL frigjør fettsyrer for transport over cellemembraner, men uten noen andre hormonelle signal (f.eks insulin) kan heller lite av dette fettet lagres i fettvev.

To spørsmål da oppstår i sammenheng med et LCHF( low-carbohydrate/high-fat) kosthold. Den mest vanlige er "kan jeg bli feit av å spise for mye fett?"  Overforbruk av karbohydrater fører til  fettlagring gjennom virkningen av hormonet insulin, men kan overforbruk av fett gjøre det samme via handling av ASP? Vel, mens insulin sine effekter på blant annet LPL og glukose transport er betydelig sterkere enn ASP, kan likevel ASP til slutt utløse de samme betingelsene som fører til fettlagring. Så hvis du spiser nok fett i lang nok tid, i utgangspunktet vil du da bli overvektig.

Men hvis vi tar et skritt tilbake, er det ikke så enkelt. Kroppen har mange feedbackmekanismer for regulering av energiinntak og forbruk. Ta for eksempel leptin som sekreteres av store fettceller,og som fører til undertrykkelse av appetitt.Se denne:  Leptin-and-local-cellular-hunger av Pål Jåbekk
Disse mekanismene regulere følelsen av sult, den metabolske raten, hvor fort magen tømmer seg, osv. Systemet har trolig utviklet seg til å være robust over et bredt spekter av miljø-og næringsforhold, slik at vi kan ha nok energi mellom måltidene, uten at fysiske prestasjoner og andre helseaspekter blir kompromittert. Hele kjeden av hendelser som er beskrevet ovenfor gir et fint eksempel. Spis mye fett og tarmen lager masse chylomikroner. Chylomikroner stimulerer fettcellene til å lage ASP, noe som igjen øker fettlagring. Når fettceller lagre fett, slipper de ut leptin, som undertrykker appetitten og gjør kroppen følsom for andre methetssignaler. Men chylomikroner blir ganske raskt gjort om til VLDL, som ikke stimulerer til fettlagring, men gjør fett mer tilgjengelig for energi. Hjernen kan oppdage VLDL nivåene, og regulerer  magetømming, appetitt,  før fettet i VLDL blir brukt opp. Og det er bare en del av det komplekse samspillet mellom hormoner, nervesystemet, metabolismen og fordøyelse.

For å bli overvektige må noen viktige regulatoriske mekanismer brytes. For eksempel finnes det en genetisk feil som fører til at fettcellene ikke produserer leptin. Folk (eller mus) med denne defekten har en ustoppelig appetitt, og blir ekstremt overvektige. Behandles de med leptin kan det reversere tilstanden. Et annet eksempel er Cushing's sykdom, som er en liten svulst på hypofysen. Nettoeffekten av Cushings sykdom er at det fører til at kroppen har for høye nivåer av hormonet kortisol. Økt kortisol (fra det sympatiske endokrine systemet) kan forårsake kompenserende utskillelsen av insulin (fra motstanderlaget det parasympatiske endokrine systemet ). (NB. husk at lite søvn og stress fører også til at kortisol skilles ut!). Kronisk høyt insulinnivå vil gjøre deg feit uansett hvor mye du trener eller hvor lite du spiser. Holder du insulinnivået høyt, og du kan bokstavelig talt sulte i hjel, men allikevel være overvektig.

Men det som påvirker insulin mest er karbohydratforbruk, spesielt inntak av raffinerte karbohydrater. Disse forårsaker både en drastisk økning i insulinnivået og det gjør tilgjengelig en mengde av glukose for triglyseridlagring i fettcellene. Så når du spiser karbohydrater, får det deg ikke bare til å effektivt lagre fett men det styrer deg også til å spise mer mat. Du spiser da mat som vanligvis har karbohydrater igjen for å stabilisere blodsukkeret, og du er i en ond sirkel.


Det er ikke et lignende problem ved å spise et LCHF- kosthold. Fett forårsaker ikke denne hormonelle sinnsforvirringen. Energien i kroppen og  i blodet blir vedlikeholdt, slik at de forskjellige appetitt reguleringsmekanismene fungerer normalt. Helt  uten å få et nødskrik om å spise mer mat, til tross for tilgjengelig energi i kroppen. ASP produksjon stimuleres bare av chylomikroner, som er relativt kortvarige, slik at en begrenset mengde fett i kosten lagres, mens resten er gjort tilgjengelig som energi. I prinsippet kan du bli feit av å spise nok fett, men i praksis er det trolig svært vanskelig. Du må tvinge deg selv til å spise selv om du følte svært mett, og fortsette å gjøre det over lang tid. Ikke umulig, men definitivt en oppoverbakkekamp mot en hel rekke hormonelle og nervøse kontrollsystemer.
Mens det kan være vanskelig å bli feit gjennom en høy-fett diett, er det sannsynlig mulig å holde på et visst nivå av kroppsfett. Lav-karbohydrat dietter er kjent for å nå platåer, uavhengig av karbohydrat begrensning.  ASP spiller nok en avgjørende rolle her. Det lave insulinnivået på et lav-karbo diett vil tillate fettcellene å frigjøre fettsyrer, men hvis du spiser nok fett, vil effekten på et tidspunkt bli balansert av ASP, og voila, ikke mer fetttap.
Vi vet insulin er den viktigste spilleren i avgjørelsen om fett i fettvevet skal forblir lagret eller blir frigjort til bruk. Høyere insulinnivå "låser inn" lagret fett. Vi vet at karbohydrater øker insulin, men insulinutskillelse kan påvirkes av andre ting også. Andre stoffer som finnes i matvarer kan også bindes til insulin reseptorer. En klasse av disse er aminer, og spesielt har det vært vist at tyramin stimulerer glukoseopptak og har sannsynligvis også andre insulin-lignende effekter. Noen matvarer inneholder en klasse av proteiner som kalles lektiner, og noen lektiner har også insulin-lignende effekter. Disse finnes i frø, inkludert korn og kornprodukter. Det er en god del bevis for "cephalic- insulin respons", som er insulinutskillelse under direkte kontroll av hjernen, spesielt når du smaker noe søtt. Det kan være at kunstig søtete matvarer forårsake nok insulin utslipp til å hemme fetttap. En grunn til å kutte ut lettprodukter. Stress kan øke insulin nivåer. Stresshormoner kommer fra det sympatiske endokrine systemet, mens insulin er den primære hormonet i det parasympatiske endokrine systemet. Kroppen har en tendens til å justere hormoner fra de to sidene for å opprettholde en slags balanse, så høyere nivåer av stress hormoner kan føre til kronisk økt insulin

5 kommentarer:

  1. Hei Solveig!

    Bloggen din er absolutt en av de beste jeg har sett. Du er veldig flink til å forklare viktige fakta og prisipper på en lettfattelig måte.
    Jeg er forøvrig administrator på en facebookside som heter "Mat er min medisin"
    http://www.facebook.com/pages/Mat-er-min-medisin/101285086597054?ref=mf
    Her publiserer jeg linker om kosthold, kropp og helse, akkurat slik som du. Jeg har naturligvis lagt ut flere linker til dine innlegg og du får skryt også her!

    mvh Øystein Bekkevold

    SvarSlett
  2. Tusen takk skal du ha!
    Gleder meg at du synes det! Jeg så facebooksiden din! Mye nyttig informasjon må jeg si, og flott at du linker til siden min der! Bare fortsett med det! Så skal jeg fortsette med å skrive gode innlegg!;)
    Solveig:)

    SvarSlett
  3. Hei Solveig! :) Karine som gikk bioteknologi her..:) Går på sykepleien nå, og driver å leser til eksamen, og prøver å skjønne hvorfor diabetes kan føre til hjerte-kar-sykdommer. Søkte litt på nettet, og plutselig havnet jeg på din side.. Kanskje du kan svare meg på det jeg lurer på! Slik jeg forstår av det du skriver er insulin med på å øke fettopptaket i cellene, slik at fett blir lagret. Men ved diabetes er man utsatt for insulinmangel eller at insulin ikke "fungerer" lenger.. Hjerte-kar-sykdommer er, hvis jeg forstår riktig, resultat av fettavleiring på blodårene.. Er det da så enkelt at mangel på insulin får fett til å flyte rundt i blodbanen, og samtidig gjør mangel på insulin at fett ikke brytes ned (du nevnte noe om det i del 1)? Eller er det det høye blodsukkernivået som er skadelig for årene (og hvordan?) Jeg klarer ikke helt å finne noe konkret svar.. Kan du svare med på det?? Fin logg forresten! Bra med litt mer utfyllende beskrivelser:) Klem, karine

    SvarSlett
    Svar
    1. Insulin er det eneste hormonet i kroppen som driver med fettlagring... Men det er ikke spist fett som blir lagret, men spist karbohydrat.
      Når glukosenivået i blodet stiger fort og blir for høyt, etter inntak av høyglykemisk karbohydrat, skilles det ut insulin som har til oppgave å senke glukosenivået igjen. Hvis der er plass i glykogenlagrene i muskulatur og lever, blir glukosen omdannet til glykogen og lagret.
      Hvis glykogenlagrene er fulle, hva de nesten konstant er hos de fleste som spiser høykarbomat, da fraktes insulin-glukose-komplekset til leveren hvor glukosen blir omdannet til fett (fettsyresyntese) som deretter blir lagret av insulinet rundt til fettcellene i kroppen for å puttet inn der.

      Det er altså for det meste omdannet karbohydrat som lagres som fett i kroppen.
      Det fettet vi spiser brukes for det meste til vedlikehold og nybygging av cellevegger m.m., og det overskytende kommer ut i avføringen, som er en ganske energirik og litt 'greasy' gugge.

      Forøvrig viser en god del forskningsstudier at inntak av mettet fett ikke øker fettavleiring i blodårene, men derimot minsker den, se http://espenrostrup.com/2011/10/15/kostholdsfett-karbohydrater-og-arteriosklerose/

      Slett
  4. men man får jo gjerne tilført insulin ved sukkersyke. Merker jeg er litt forvirret her, kan hende jeg er helt på jordet, kan du ikke bare forklare meg mekanismen!! :) Hadde vært supert, takk! :)

    SvarSlett