Tynnere av å trene? LINK

Anbefaler deg å lese denne artikkelen av Pål T. Jåbekk : "Tynnere av å trene?":

http://wwwny.forskning.no/artikler/2009/januar/207538

Her er noen utdrag:

"Karbohydrater

Karbohydrater stimulerer kroppen til å skille ut insulin langt mer enn fett og proteiner gjør. Insulin er den viktigste stimulus til lagring av energi i fettvev. Karbohydrater forårsaker dermed en langt større fettlagring enn fett, og spesielt om du har vært litt uheldig med genene du fikk fra dine foreldre.

Karbohydrater kan faktisk stimulere så mye til fettlagring, at resten av kroppen sulter. Enkeltceller kan sulte fordi energien heller blir lagret ennå å bli send til de cellene som trenger den. Insulininjeksjoner kan for eksempel sette ut den reproduktive funksjonen hos dyr og sannsynligvis også hos mennesker. Hør bare hva G.N. Wade sa i 1996;

When food intake is limited or when an inordinate fraction of the available energy is diverted to other uses such as exercise or fattening [min uthevning], reproductive attempts are suspended in favor of processes necessary for individual survival.

I dyrestudier kan også reproduksjonsforstyrrelser bedres gjennom å gi dyrene en lavkarbohydrat diett. Det er på ingen måte overraskende. Fordi det er ingen sammenheng mellom hvor mye energi som er lagret i fettvevet, og hvor mye energi som tilgjengelig for de enkelte cellene. Hadde det vært det, ville vi kunne anta at overvektige mennesker boblet over av energi og var helt propell hele tiden. Det er de ikke.

Gjennom å se på hvordan karbohydrater påvirker kroppen kan vi forklare hvorfor mange overvektige mangler energi og føler seg slappe og umotivert til å være aktive. Energien de inntar blir i for stor grad lagret heller enn å være tilgjengelig for bruk.

Vi kan forklare hvordan noen mennesker kan innta enorme mengder mat uten å legge på seg. De har en god insulinmetabolisme og et fettvev som nærmest nekter å lagre energi. Som en konsekvens må energien de inntar, brukes. Enten gjennom å sørge for høyere aktivitetsnivået og varmeproduksjon, eller minske sultfølelsen. Et høyere kaloriinntak fører til et høyere energiforbruk. Et høyere kaloriforbruk fører til et høyere kaloriinntak.

Vitenskapen er full av årsaksforklaringer som ved første øyekast virker selvfølgelige, men som med nærmere undersøkelser ikke nødvendigvis er det. Trening gjør oss ikke nødvendigvis tynnere og vi blir ikke nødvendigvis tynnere av å spise mindre.

Mindre kalorier?

Minsker vi energiinntaket nok, går vi ned i vekt. Dette kan kalles å sulte seg, og det er dette som anbefales av både det offentlige og private institusjoner som vil slanke oss. Lavkaloridietter blir i vitenskapen (med god grunn) omtalt som ”semi-starvation diets.” De virker faktisk ofte på kort sikt, men kompensatoriske endringer i energiforbruk inntrer etter vektnedgang, og motvirker opprettholdelsen av tapt vekt.

Lettere sagt, denne typen slanking gjør oss tynn på kort sikt, men ikke på lang sikt. Faktisk er det vanligste resultatet i studier på slike dietter, at vi går opp i vekt på lang sikt. En restriksjon i kalorier kan ganske enkelt ikke anbefales som en livsstilsendring hos overvektige, fordi vi med stor sikkerhet vet at dette ikke virker på lang sikt. Kalorirestriksjon har ingen støtte i vitenskapen."

"Slutningen ”trening gjør oss tynnere” sier ingenting om årsaken til at vi blir tynnere, bare at det er en korrelasjon mellom trening og vekttap. Det finnes en alternativ forklaring som passer bedre med de data vitenskapen har hostet opp, og som dermed må regnes som mer sannsynlig.

Forklaringen er at treningen fører til en bedret karbohydrat-toleranse, og økt insulinfølsomhet. Insulinfølsomheten og glukoseopptaket blir mer påvirket av intensiteten på aktiviteten enn energien forbrukt. Trening rettet mot behandling av overvekt bør derfor ha fokus på høy intensitet og ikke antall kalorier forbrent. Trening som bedrer glukoseopptak og insulinfølsomhet gjør at vi får lavere insulinnivåer.

Siden insulin hemmer frigjøring av energi fra fettvev, så vil lave insulinnivåer bidra til en større energifrigjøring. Denne energifrigjøringen vil føre til at vi blir mindre sultne og at vi får energi til å være aktive. Albert Pennington skrev allerede i 1953 at;  Energy expenditure is an index of calorie nutrition at a cellular level.

Det er altså ikke kaloriforbrenning som gjør oss tynnere. Vi forbrenner mer fordi fettvevet gir fra seg energi. Sånn sett kan vi gjerne si at maratonløperen løper fordi han er tynn, heller enn at han er tynn fordi han løper. Løperen har med all sannsynlighet et fettvev som lett frigjør energi. Energifrigjøringen opplever løperen som et energioverskudd, eller lyst til og ønske om å være aktiv.

I 1989 satte en gruppe nederlandske forskere, 9 kvinner og 18 menn til å trene i 18 måneder med mål om å løpe maraton. I løpet av de 18 månedene gikk mennene ned 2,5 kg fett. Kvinnene derimot gikk ikke ned i vekt i det hele tatt. Mennene økte i løpet av den samme perioden energiinntaket sitt, men det gjorde ikke kvinnene. Kvinnene trente dermed mer enn vanlig, samtidig som de spiste like mye. Kvinnene kuttet også i sitt fettinntak, men de økte sitt inntak av karbohydrater.

Hva gjør at vi legger på oss?

Dagens anbefalte kosthold er bygd opp rundt karbohydratrike matvarer som brød, pasta, frukt, grønnsaker og ris. Et kosthold basert på karbohydrater er ikke å foretrekke for folk flest og i hvert fall ikke for overvektige. Insulin er kjent som et antilipolytisk hormon; det hindrer fettforbrenning.

Slanking på en lavkaloridiett med et høyt inntak av karbohydrater er en dårlig strategi for å gå ned i vekt. Et godt eksempel på dette er overvektige Zucker-rotter. Dette er genmanipulerte rotter og brukes av forskere som en modell på overvekt. Disse kan, i likhet med mennesker, gå ned i vekt med kalorirestriksjon.

Men de går ikke ned i fettprosent. Fettvevet deres nekter å gi fra seg energi. Studier viser at når disse rottene blir satt på en lavkaloridiett, mister de mye muskelmasse. De utvikler også mindre organer enn sine ikke-manipulerte artsfrender. De går ned i vekt når de blir slanket, men har prosentvis like mye fett på kroppen. Dette skjer også hos mennesker.

Målet med å slanke seg er tross alt å miste fett, ikke annet vev. Tap av muskelmasse kan forklare hvorfor vektøkning er et vanlig langsiktig resultat av kalorirestriksjon. Som “Handbook of Obesity” uttrykte det;

Energy intake is clearly elevated after significant loss of body mass.
Furthermore, during weight gain, body weight does not increase monotonically but usually plateaus at higher levels.
 

Kalorireduksjon gjør oss tyngre på lang sikt. Hva vi spiser er langt viktigere enn hvor mye vi spiser."